Reiserapport fra Harald Elvegård

Previous


Rapport fra reise til India 25/9-2/10 2023

De som var med:

Ada Elvegård, Anne Britt Elvegård, Grethe Johannesen og Harald Elvegård. Grethe hadde fått Varanasi lagt på sitt hjerte, og da vi på sommerstevnet snakka om å reise til India til høsten, spurte ho om å få bli med, noe vi selvsagt ikke hadde noe imot. Grethe ble et veldig hyggelig reisefølge, og jeg tror ho blei grepet av det ho fikk se og oppleve. Det var også en stor glede for meg å ha Ada og Anne Britt med denne gangen, slik at de også fikk oppleve gleden av å besøke et misjonsfelt som har vært en stor del av min tjeneste i mange år.

Reisa gikk fra Bergen via Frankfurt til New Delhi og Varanasi. Bortsett fra lange ventetider både i Frankfurt og Delhi gikk reis fint. Sam Abraham og David møtte oss på flyplassen i Varanasi og tok oss til hotellet. Siden vi hadde reist hele natten og mye av dagen etter også, ble det besluttet at vi skulle bruke resten av dagen til hvile og planla å møtes neste formiddag. Det var uvanlig varmt i India i år, og temperaturen lå ca. 35 grader hver dag. I og med at jeg har Parkinson, måtte jeg ta hensyn til det og sette av tid til hvile. Men alt i alt gikk det veldig greit.

Neste formiddag møttes vi i K.V. Abrahams bolig. Hvor en del av familien og medarbeiderne var samla. Vi visste på forhånd at Abraham var litt redusert av demens, og han deltok ikke aktivt i samtalene, men kunne svare greit på enkle spørsmål. Likevel gav han klart uttrykk for at han kjente meg igjen og var glad for å se meg. I møtet fikk vi informasjon om den generelle tilstanden for de kristne i Nord India. Hindupartiet BJP står veldig sterkt her, og de har blitt mer og mer aggressive mot de kristne. Kirker har blitt stengt, og politiet har foretatt kontroll av bygninger på let etter bibler og annen kristen litteratur. Har de funnet noe, blir det konfiskert. Menighetene har måttet slutte med vanlige søndags-gudstjenester, og heller samles i mindre grupper på andre ukedager. Når det gjelder evangelisering, må en være mye mer forsiktig enn tidligere, og dåp foregår mer anonymt. Alle disse restriksjonene gjør at menighetsarbeidet blir mye mer krevende og tungvint i forhold til tidligere, men samtidig fikk vi et inntrykk av at de opplevde Guds trofasthet gjennom vanskelighetene, og selv om de måtte arbeide på andre måter, var gløden stor og mennesker ble fortsatt frelst.

En del av opplegget var at de som ønsket det, kunne bli med til elva (Ganges) en tidlig morgen og se alt som foregår. Varanasi er sammen med nabobyen Allahabad de store turiststedene der folk kommer for å se likbrenning og andre hinduritualer. Store bål bygges på stranden og døde kropper blir lagt oppå. Asken spredes så på elva. Kroppene til yngre mennesker blir kasta ubrent på vatnet, og er en ute i båt, er det ikke uvanlig å se døde kropper drive forbi. Ada, Grethe og Anne-Britt dro til elva tidlig neste morgen sammen med ledsagere fra New Life League. De fikk se alle disse formene for avgudsdyrking og hedenskap. De fikk også være med ut i båt, og oppleve på nært hold alle disse «mørke» ritualene.

På torsdag var alle medarbeiderne og evangelistene innkalt til et møte med oss fra Norge. Møte var lagt til et av de nyeste lokalene som ligger i et industriområde like utenfor byen. Brenda Abraham, kona til Sam Abraham, ledet møtet på en ypperlig måte, og vi følte alle at det var godt å være der. Begynnelsen av møtet var lagt opp som et vanlig møte med sang og musikk og forkynnelse. P.T.David (business manager) talte Guds ord. Etterpå fikk vi høre om hverdagen til svært mange av evangelistene som arbeidet i ulke deler av Uttar Pradesh, delstaten der Varanasi ligger. To evangelister var kommet helt fra Nepal. Vi fikk høre om vanskelige arbeidsforhold og andre utfordringer, men samtidig en sterk glød for å spre evangeliet. Flere av evangelistene hadde blitt arrestert men løslatt etter avhør. En av dem måtte sone i fengsel på en mnd. Dette med arrestasjoner og fengsel var noe de var forberedt på at de kunne oppleve, men de ville legge opp evangeliseringen slik at den ble minst mulig provoserende overfor myndighetene, og mindre fare for oppstyr og arrestasjoner.

På slutten av møtet ble det fokusert på hvor viktig de mente det var med kontakt og besøk fra Norge. De gav uttrykk for en stor takknemlighet for at vi kom den lange veien og var sammen med dem i noen dager. Som et synlig utrykk for takknemligheten gav de meg et fat med inngravert tekst.

Det var selvfølgelig et minus også for dem at vi ikke kunne besøke flere av menighetene. Et par av skolene kunne vi besøkt, men det var akkurat en kort skoleferie de dagene vi var der.

I etterkant av samlingen var det matservering og videre samtale mellom de lokale medarbeiderne.

Det ble også litt tid til sightseeing innimellom, men på grunn av varmen ble det best å holde seg innendørs.

Den siste samlingen vi hadde var søndag kveld i huset til Abraham. Det var stort sett hans familie pluss David og kona og de to evangelistene fra Nepal. Det var en mer uformell samling hvor vi snakka om dagligdagse ting og servering av god mat. På slutten av dette møtet tok jeg opp dette med et besøk i Norge under vårt sommerstevne. Sam Abraham hadde ved flere anledninger nevnt dette at et av hans store ønsker var å besøke Norge, og da jeg nevnte dette for han, var svaret ja. Både han og kona taler på gudstjenestene med jevne mellomrom.

Neste dag var det avreise. Grethe reiste tilbake til Norge, mens vi andre dro videre til Japan.

Jeg har alltid sett viktigheten av å besøke vennene i Varanasi, og de har også gjentatte ganger gitt uttrykk for at de setter umåtelig stor pris på at vi verdsetter dem så høyt at vi bruker tid og penger på å være sammen med dem i noen dager. Dette besøket har forsterket dette inntrykket. Utallige ganger kom de inn på dette at de ble oppmuntret i arbeidet ved at vi gav dem oppmerksomhet og kom på besøk. Vi er nå de eneste utenfor India som har nærkontakt med dem, støtter dem med midler og regelmessig besøker dem.

Mosterhamn 22/10-2023, Harald Elvegård

India.

© Geir Øynes 2018