Minneord Arne Gundersen



Minneord om Arne Gundersen.


Det er med sorg og savn vi må meddele at Arne sovnet inn på Kristiansand sykehus sent lørdag kveld 24. oktober med sine nærmeste rundt seg. Han ble lagt inn tirsdagen før, og det viste seg at kreften hadde spredd seg i hele mageregionen. Han ville ha fylt 80 år på vårparten. 62 år av disse var han aktiv som evangelist, 50 år sammen med Egil Solheim, og de 12 siste årene enten alene eller med Leif Solheim og Sverre Leif Lien. Undertegnede har også hatt gleden av å reise sammen med Arne, og vi har hatt nærmest daglig kontakt.

Arne Gundersen

Det er så underlig nå, for han tok alltid kontakt etter at jeg hadde vært rundt på møter. Han viste en stor omsorg for hvordan det hadde vært på møtene. Han var nok nysgjerrig også. Men nå har telefonen stilna, røsten har ebbet ut her blant oss. Nå får han synge Lammets pris med Egil der oppe hvor alle de fullendte ånder er samlet. Der fins ingen bekymringer mer, ingen nød eller savn. Ingen kamper å stå i lengre, slik som her på jord.

Arne var en vekkerrøst som talte om synd og nåde, og innbød syndere til Jesus, og troende til fornyelse. Han fikk stå i store betydelige vekkelser rundt omkring her i landet og også utenlands. Han og Egils engasjement for misjon var stort. Flere millioner kroner er samlet inn til trykking av bibler til Kina, blant annet. Hjelp til Romania og Spania for å nevne noe av det andre. Også misjonærene Hildur og Arnfinn Andås fikk stor støtte, og da Arne og Egil ble fast inventar i Bibelmisjonen Nytt Livs Lys, bidro det til stor hjelp for misjonsfeltene i India. Derfra har vi sommerstevnet som har samlet folk først på Bjorli, så Skeikampen, Kvitfjell og sist på Gautefall.

Arne levde i sitt kall natt og dag. Nøden for mennesker bar han med seg overalt. De mørke skyer i den åndelige horisonten bekymret han, og motløsheten kunne komme snikende. Men så var han virksom med møter, besøkte syke og gamle, hadde enorm telefonkontakt og satt mye der i sjelesorg. Han forrettet i begravelser, og sa alltid at det var viktig å ha kontakt med folk. Dette har gitt meg både lærdom og visdom for livet.

Nå blir ikke Arne med på stevner mer, ingen møter eller tilstellinger mer. Arne er borte fra legemet, og hjemme hos Herren. Den siste praten jeg hadde i telefonen med han, var onsdagen før han døde. 

«Herren er med hele veien, Han slipper ikke sine og forlater oss ikke… men du og jeg må snakkes…» 

Det er de siste ordene fra han til meg. Han var så trygg, og det priser jeg Jesus for. Nå er der ett spesielt stevne som vi kan møte Arne i, bortrykkelsen. Da skal de dødes legemer først oppstå, så skal vi som fortsatt lever, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren. Så skal vi for alltid være sammen med Herren. Det blir et stevne uten sykdom, uten alderdom, uten noe som tynger.

La meg til slutt få spørre: Blir du med i dette stevnet? Har du fått vasket din kjortel og gjort den hvit i Lammets blod, har du fått rett til Livets tre, og til å gå gjennom portene inn i Staden? Åp 22,14. Dette er det viktigste spørsmål som må besvares. Den rettighet kan du ikke ta deg til, den kan gis deg kun av Jesus. Derfor må du komme til den Herre Jesus for å bli frelst!

Jeg vil med dette lyse fred over Arnes minne, og ser med lengsel frem til oppstandelsens herlige morgen.


Kr.sand 27/10-20, Vidar Brautaset.
 



© Geir Øynes 2018